Til alle boys som har ligget med ei jente

Det skulle bare mangle
men

Takk til gutta som huska at også vi
kan tas til høydene
som gjorde det de makta
for å følge oss dit
som ikke glemte
å ta turen innom klitten
på veien
og særlig takk til de
som avla en pause der

Takk til dudesa
som skjønte at vi kan gjøres lystne
på å gi
men at vi
aldri
aldri
aldri
kan overtales til det
som skjønte at tvang
ikke har noen ting
mellom mennesker
som har kledd seg nakne for hverandre
å gjøre

Takk aller mest
til mannfolka
som lot oss sove
da vi sa vi var trøtte
som ikke prøvde seg
da vi var for fulle til å tenke
som uten motstand lot oss gå
og som uten motstand gikk
da vi sa vi ikke ville

Og til resten av dere:
fuck you big time.

Reklamer

Same procedure as last blogpost: indre uro, kjip fyr

Det er lørdag formiddag, jeg våkna i min egen leilighet uten bakrus i dag, rakk våkne til dagen før sola hadde gått ned, venna mine skulle se venna våre spille et teaterstykke i Sandvika, jeg skulle være med, men det blei ikke sånn, jeg måtte være aleine i dag. Så her sitter jeg, i min egen leilighet, den fjerde av alle jeg har bodd i siden jeg flytta til Oslo for to år siden, den femte på tre år, og jeg lurer på om jeg noen gang vil falle til ro et sted, om roen noen gang vil falle over meg, det har vært kaos så lenge jeg kan huske, og jeg er bare en evig utstrekning av dette kaoset, som en gang tok seg inn i meg, bygde seg opp i meg, som til slutt tok over meg.

Susanne Sundfør har sluppet ny plate, men jeg hører på den forrige, Ten Love Songs, oh, the irony, Susanne og Sunniva, det gikk ikke veien for oss. Kamikaze spilles av, jeg drikker kaffen min og minnes en kveld på Nordstrand, den gangen jeg egentlig enda bodde i Bergen, men nattoget mellom byene bare kosta 249,- og Solveig bodde i Oslo, så jeg dro til Oslo. Det var pissekaldt på Nordstrand og jeg skulle på butikken for å handle alt vi glemte kjøpe første gangen vi var der, jeg hadde Kamikaze på øret, det var soundtracket ditt og tonight is the night that we might fall together. Det skjedde aldri, heldigvis, for når jeg tenker tilbake på at jeg en gang ønska meg deg må jeg le, for du var så latterlig simpel, ja, egentlig bare dum, det kunne jo aldri blitt oss, for eksempel fordi du sa ting som at «dobbelthake er dealbreaker», du sa det akkurat sånn, som skulle du formidla hva du ville eller ikke ville ha til middag, «dobbelthake er dealbreaker, jeg kunne aldri blitt sammen med ei jente med dobbelthake». Det fantes ikke selvregulering i deg, ei heller dybde, du var platt på alle plan. Og kanskje var det nettopp det, denne simpelheten, kanskje var det den som trakk deg mot meg, eller rettere, meg mot deg, du var gjennomsyra av lettsinn, og kanskje var det derfor at jeg, i et ubevisst forsøk på å opprette en form for ekvilibrium, ble dratt mot deg. Kaos møter stabilitet og balanse oppstår, var det slik det var, at jeg håpte det skulle bli?

 

Her tørkast ingen tårer

Jeg skrev en gang om en gutt som kyssa meg i panna tusen ganger mens han tørka tårene mine. Senere spilte han inn ei låt og dedikerte den til meg. Den het «Her tørkast ingen tårer». Jeg tenker fortsatt på ham, innimellom, men jeg har til forandring slutta gråte når jeg gjør det.