Til folka mine

Jeg sitter på flytoget som ennå står stille, jeg har ikke sovet natten i forveien, for jeg har dansa naken på et stuegulv, han har sterke armer og jeg er fucka, men fornøyd. Jeg begynner savne Oslo i det toget ruller ut fra perrongen, Plaza glitrer i solen og jeg hører Lanas nye summer bummer på replay, be my undercover lover babe, det er under en måned til hun spiller på øya og jeg lurer på hvor mange salte tårer jeg skal grine denne gangen. Jeg ankommer Molde og trygler tiden om å gå fort, men heldigvis, heldigvis er folka mine her, og vi er sammen om å gjøre det beste ut av det, jeg har minus på konto, men greier bli drita likevel, vi er tilbake i Alexparken, alt er som det alltid har vært, vi holder rundt hverandre på første rad og jeg griner seff mens John Olav Nilsen synger låter jeg er for full til å greie identifisere, men som jeg elsker likevel, S løper opp på scena og leker katt og mus med vakten som løper etter, John Olav står i midten og trekker på smilebåndet, jeg har ikke råd til taxi hjem, så jeg stjeler en ulåst sykkel, kjettinga har falt av, men jeg er superhero og fikser den lett som bare det, neste morgen våkner jeg påkledd på sofaen, sykler som en tulling til gamle kulturhuset og blir tildelt den chilleste funksjonærjobben, på veg hjem tenker jeg at jeg, tross alt, har troa på disse fjorten dagene som venter, for selv om jeg hater denne byen, så har jeg folka mine her. Heldigvis har jeg folka mine her.