Bare et barn

Det finnes en klump i brystet mitt. En stor, svart klump av vond masse som jeg ikke veit hva er. Jeg veit ikke om det er mulig å stikke hull på den, om den kan løses opp, knuses, på noen måte dekonstrueres, destrueres, drepes. Jeg forsøker spille ut scenarioet, ser for meg hvordan klumpen faller fra hverandre, ser svart masse som flyter, steiner som triller, blod som renner, det brenner, et barn gråter, hulker, og det er ikke til å ta feil av, det forlatte barnet, jeg kjenner henne, i senga under skråtaket på et helt alminnelig barnerom, mellom skrikene gispende etter luft, barnet er blitt sviktet i dag, og det brenner, rundt henne og i henne, jenta som bare er et barn ser rødt, og hvorfor så brått denne overveldende følelsen av sinne, egentlig, hun knuser møbler og brøler, hulker igjen, hyler som en ulv denne natten. Hun er ti år og ingen er hjemme, hun er alene om dette, og slik skal det alltid bli. Senere er gråten hennes lav og manende, et gjentakende mantra uten ord, pass på meg, det tar henne inn i søvnen, der finnes ingen ro. Det er i denne natten, på et rasert barnerom, mens ingen passer på henne, at en liten klump, den er sort, skal ta form i brystet hennes.

Reklamer

Selv om latteren hennes er mykere enn bomull
og hun tar rommet akkurat så mye som hun burde
(men aldri mer og aldri mindre)
selv om hun dufter deiligere enn nysnittede peoner
og aldri lar klesvasken ligge for lenge i maskina

så må du huske at leppene hennes
aldri vil bli rødere enn mine