Kom nærmere

https://open.spotify.com/track/1lmyD6olLDWFAn35iIEoKe

Og jeg klamrer meg til deg og grepet mitt er så fast så fast så fast, ikke forlat meg, bare bli her litt til, i armene mine, la meg være her litt til, i armene dine, ikke forlat meg før dette behovet for nærhet har forlatt meg, og hud møter hud møter mer hud og kan vi komme nærmere hverandre nå, hvor mange prosent av huden til to mennesker kan være i kontakt samtidig, hvor nær kan to mennesker komme hverandre, kan du komme nærmere meg, jeg vil at du skal komme nærmere meg, slipp aldri taket, i alle fall ikke ennå, og hvorfor dette behovet, egentlig, finnes det en kvote for kroppskontakt som må fylles, kan den i så fall noen gang bli overfylt, er det mulig å bli forsynt på nærhet, kan du komme nærmere meg, jeg vil at du skal komme nærmere meg, hold meg hardere, gi meg mer, hjerteslagene mine gir gjenlyd i hodet nå, jeg er ikke forsynt på nærhet, jeg kjenner hjerteslagene dine nå, for bryst møter bryst og vi er så nære så nære så nære nå, og kan du komme nærmere meg, jeg vil at du skal komme nærmere meg.

Reklamer

Kveikur

Plata spann rundt og rundt og rundt på spelaren og vi spann oss fast i kvarandre. Tonane som glei så høge, så såre, ut frå høgtalarane, den skjøre hinna dei danna kring oss, eg og du og verda vår, der inne, i musikken og i kvarandre. Berre det.


Tredje kapittel: Oslo

Hausten er komen. Eg såg det på himmelen si farge då eg vakna, han var klarare, blåare. Eg såg det på sola då eg åt frukost, ho låg lavare, var raudare. Eg tok det nye skjerfet mitt på og gjekk ut, lufta var skarpare, kaldare. Gjennom vindauget på 37-bussen såg eg eit tre som hadde fått fem gule blader.

Og sjølv om byen og folka og gatene er ukjente, så kjennes det rett, dette. Vinden riv ikkje blada som fell frå trea med seg i ein evig dans, som i Molde, og regnet renn ikkje i djupe elver langs rennesteinen, som i Bergen, men hausten er lik seg, og eg er lik meg, også her.

Eg skriv meg inn i ei historie som ingen enno kjenner utfallet av. Kor mange nachspiel skal eg ende opp på, og kor mange av dei skal eg sovne på? Kor mange skal eg kysse, og kor mange av dei skal eg aldri sjå att? Kor mange koppar kaffi skal eg kjøpe, og kor mange av dei på deli? Kor mange førelesingar skal eg skippe, og kor mange av dei fordi eg er fyllesjuk? Kor mange armkrokar skal eg liggje i, og kor mange av dei skal eg ynskje meg vekk frå? Kor mange øl skal eg kjøpe, og kor mange av dei skal koste under 70 kroner? Kor mange konsertar skal eg gå på, og kor mange av dei skal eg ha ei hand å halde i under? Kor mange netter skal eg ikkje sove aleine, og kor mange av dei skal eg dele med ei(n) eg har lengta lengta lengta etter?

Det einaste eg veit er at kapittel tre byrjar her, med hausten og meg, i Oslo, no.