Welcome to the life of electra heart

«Det er oss følelsesmenneskene mot resten», skriver Nina Lykke i sin Oppløsningstendenser.

Det finnes noe i meg som lengter etter å bli tatt til himmels og knust i tusen biter, som ønsker det brennhete begjæret og det brennhete hatet, det finnes ikke ro i meg, ei heller vil jeg ha det, jeg er et verdenskart av følelser, og det vil jeg være, jeg vil kjenne det i fingerspissene, hver dag og hele tiden, jeg vil være øverst oppe og nederst nede, jeg er aldri tilfreds, jeg vil aldri ha bare dette, jeg vil alltid ha mer og annerledes og større, jeg hater stillstand.

Så gi meg action og gi meg alt, men ikke forutsigbarhet, bare ikke det, for jeg kveles av tanken, la meg få våkne til dagen uten å kjenne den på forhånd, ta meg med ut og opp og inn og ned, jeg sier aldri nei, jeg velger alltid det dummeste alternativet, for jeg er avhengig av adrenalinet som pumpes gjennom årene og endorfinene som kicker i hodet, det er det jeg lever for og det jeg lever i, jeg er dronningen her, på denne evige følelseskarusellen som spinner meg rundt og rundt, som gjør meg svimmel og kvalm og yr, som jeg aldri aldri aldri skal stige av.

Molde

Klokka er 00 og Moldes gater er mine. En regnbyge har nettopp lagt seg, jeg vandrer langs fortauskanten, knuser vannkrystaller som hviler på grønne blader, det er skumring og fukt og glitter i luften. Jeg kjenner alle steiner og alle kumlokk på denne strekningen, i byen som jeg egentlig hater mer enn noen annen, men som jeg nå forstår at jeg elsker av hele mitt sammenlappede hjerte. Mine historier finnes over alt her: i veikrysset hvor han stoppet bilen og ba meg hoppe inn, på broen jeg stod den gangen jeg trodde hjertet mitt skulle eksplodere, under eiken hvor tårene aldri tok slutt. Jeg har vært så mange, vært så mye, i denne byen, i disse gatene: her har jeg grått, har jeg ledd, har jeg hatet, har jeg elsket, har jeg vært stupfull, har jeg vært bakfull, har jeg holdt fast, har jeg gitt slipp. I natt vandrer jeg langs gatene hvor jeg så mange ganger har satt mine føtter, og for første gang har jeg fotfeste.

I denne byen, hvor mangelen på tilhørighet har vært total, har jeg tvunget meg selv til å leve, og dét så intenst og inderlig: med hver celle i kroppen har jeg omfavnet livet, har jeg tillatt meg selv å føle føle føle, jeg har følt på det varme og jeg har følt på det kalde, jeg har vært så jævlig redd og så jævlig sikker, alltid uansett har jeg sjanset, tusen ganger har jeg blitt skuffet og sveket og såret, men jeg går her nå, i gatene hvor jeg ble meg, og jeg ser meg selv: som forvirret fjortenåring, som fortapt sekstenåring, som forbannet attenåring, og slik vet jeg at jeg har vunnet. For jeg er tjue år, jeg er ikke forvirret eller fortapt eller forbannet, og disse gatene er mine, denne byen er min, dette livet er mitt, og om jeg kunne velge, så skulle det aldri opphøre.