Nostalgi

Melissa Horn synger om å savne mindre og mindre, om en vakker dag å glemme, men det eneste jeg vet er at jeg savner mer og mer, at minnene trykkes hardere til brystet for hver dag som går.

Og jeg kjenner ikke lenger dette savnets eller disse minnenes opphav, for jeg skriver om på historien vår, dikter opp et kyss som aldri fant sted, en setning som aldri ble sagt, et menneske som aldri eksisterte. Jeg savner en tid som aldri har vært, et liv jeg aldri har levd, en kjærlighet som aldri har blitt delt. Og hvilken kjærlighet er vel det å holde fast ved?

Reklamer

M

Den 9. september 2013 skrev jeg i boka mi: «Å fortelle ham sannheten, eller kanskje egentlig være ærlig overfor meg selv for første gang». Så fortalte jeg ham sannheten. Han kyssa meg i panna tusen ganger og tørka tårene mine. Da han gikk på bussen, gikk jeg i oppløsning. Om oss fantes ikke lenger et «vi».

Vokser det jordbær utenfor dette huset spurte jeg deg, det er jordbær på gardinene svarte du, strawberry fields forever sa jeg og vi elska hverandre en gang til. På vindusruta lå perler av dugg, snart skulle solen stå opp.

Å, alle fergeturene, alle sigarettene, alle kyssene. Vi var alene i Edens hage. Det fantes ikke natt og det fantes ikke dag, det fantes ikke tid og det fantes ikke rom, det eneste som fantes var du, for jeg var full av deg. Du var alt jeg trengte, alt jeg ville.

Jeg elska deg. Jeg elska deg på innpust, jeg elska deg på utpust, jeg elska deg i stripen av sol under skråtaket, jeg elska deg da vi spiste pestopasta, jeg elska deg da vi dansa mellom ødelagte kjøleskap, jeg elska deg da jeg dro fingrene gjennom håret ditt, jeg elska deg da vi elska hverandre i den blå stolen. I armene dine elska jeg meg.

Og aldri vil solen skinne sterkere enn den gjorde den sommeren du var min.

Bergen

Bergen. Når skyene dine blir for tunge og følelsene slippes løs, sparer du ikke på noe. Du minner meg om ei jeg kjenner alt for godt. Og slik er dere like:

Jeg aner uværet før det kommer, det tetter seg til og bygger seg opp. Jeg kan si hva jeg vil, jeg kan springe så fort jeg makter, men når snørr og dugg begynner renne fra nesa, når luftfuktigheten er like ved å overskride hundre prosent, da er det for sent å forlate byen. Om værguder finnes, så kan de ikke omvendes. Skyene vil løses opp, Bergen vil drukne i regn, det er en sannhet, og den er ufravikelig.

Når du vrenger paraplyen min og maler svarte mascaraelver langs hvert av mine kinn lørdag formiddag, har jeg forstått at jeg ikke annet kan gjøre enn å akseptere det. Jeg lar din sure vind trenge seg gjennom marg og bein, jeg lar ditt tunge regn dusje meg, jeg lar deg gjøre meg kald og stiv, skjelven og ukontrollert.

Søndag vil være overskyet, vibrasjonene etter utbruddet vil henge igjen. Men mandag kommer. Alltid kommer mandag, og med den: renselsen. For gatene vaskes, de tømmes for skitt og grums, balansen gjenopprettes. Den klare og åpne balansen, den uten hemmeligheter som er tildekket og gjemt bak søppel og støv.

Etter stormen vil alle steiner snus,
i solens stråler vil sørpa størkne.

Og slik er dere like.