Meg og deg

Jeg er Hufsa, aleine i regnet, aleine over Bergens brostein, aleine foran scena, blant 600 andre som er kommet i grupper og par. Jeg står midt på, fremst, aleine, litt av et rom det her. Knausgård leser, bind fem, for aldri, aldri tar hjertet feil. Tønes synger, litt av en sjanse å få, springa rundt levande, og jeg griner tusen salte tårer aleine på første rad, meg og deg e heldige. Jeg og du, Sunniva. Me ska ha kvarandre sjølv om alt gjenge sont, resten av livet. Meg og deg, meg og deg.

Og hvem var jeg den dagen vi parkerte pappas blå varebil foran inngangsdøra i Hans Holmboes gate 23, 5007 Bergen, da jeg i prikkete kjole og med krøllet hår bar den første pappeska, NB KNUSELIG!!!, inn på det skitne rommet som skulle bli mitt?

Advertisements

Jeg kjenner en plante

Her er vi, menneskene. Vi er blomster og planter. Vi vokser og visner. Blant oss: ugress. Men ugress er ikke nevneverdig, bry deg ikke om det. Jeg kjenner en vekst, den snakkes aldri høyt om, er ikke en sjelden art, kanskje er den blomst, kanskje plante, kanskje ugress, men det bryr vi oss heller ikke om. Den kalles Ensomhet. Og den vokser opp i ulike klima, i ulike miljø, og har denne helst spesielle egenskapen; Ensomheten er aldri lik seg selv. Med det ment, at ingen vet hvordan å gjenkjenne den visuelt. Det bør også opplyses om at den som art alltid vokser alene. I de aller fleste tilfeller er den dog å finne blant andre planter, blomster eller ugress som vokser i flokk.

Og jeg, jeg kjenner bare denne ene av, å, så mange Ensomme. Denne trenger grundig vanning, minst 5-7 dager i uka. Vanningen innebærer påfyll av alkohol, kan være en fordel å kjøpe promilletester sammen med den Ensomme: mål promille til minst 1 i tidsrommet 21.00-03.00. Påfølgende morgen bør det tilføres minst 0,5 l vann, gjerne i intervaller med en halvtimes mellomrom. Jo oftere denne prosedyren gjennomføres i løpet av en uke, jo raskere vokser, og jo større blir planten/blomsten/ugresset. Husk likevel at de Ensomme sjelden er like, og ofte trenger ulik behandling hva angår vanningsprosedyre, tilførsel av sollys ol. Men faen, glem det. Den Ensomme passer på seg selv, forskning har vist at den alltid dør dersom andre tar hånd om den.

kameleondans

Dei halvtomme ølglasa, paret som let lepper møte kvarandre, som let behovet for å utveksle spytt bli tilfredsstilt, i lokalet som er så alt for høgt under taket. Dei blir kameleonar når lyskastarane skrus på og diskokula i taket byrjar surre snurre danse. Grønt, blått, gult, alt og alle endrar farge samstundes, harmoni og helvete. Det er trongt og tett og klamt, eg banar meg veg gjennom folkemengda, men ingen ser ut til å bry seg om at eg må forbi og ut. Skal ikkje heim, skal ikkje treffe nokon, skal ingen plass. Eg er her aleine, eg har ingen å gå til, eg har ingen grunn til å forlate dette. Men eg må forbi og ut.

Dultar i den eine, skubbar i den andre, blir tatt tak i av den tredje. «Du!» seier han, og faen tenker eg, faen og unnskyld. «Du  luktar akkurat som henne eg er keen på». Eg ser på han, djupt og lenge, stirrar hol i trynet hans. «Ja vel», spyttar eg  monotont gjennom holet og går vidare. Det surrar og snurrar, rundt meg dansar dei, eg snublar. Aldri har nokon sagt det same om lukta av meg. Eg, ho som er på veg forbi og ut, vekk.