Fargeløst

Når jeg sykler hjemmefra 08:13 veit jeg at jeg kommer fem minutter for seint til første time. Jeg har ingen planer om å komme tidsnok, men jeg trør fort som faen, tyngste gir, den ene oppoverbakken på veien går enklere da. Det er høst i lufta og ingen logikk i oransje og rødt og brunt og varme toner, når høst i lufta betyr stivfrosne fingre og ører så kalde at de banker av smerte.

Når jeg kommer inn i klasserommet fem minutter for seint, sier ikke læreren hei eller velkommen eller god morgen eller god dag, som til andre elever. Jeg setter meg ved midterste pult, like foran kateteret, for det er den eneste som er ledig. Og den eneste som ikke tilhører en rad med to, tre, fire pulter.

På skolen gjør jeg halvparten av det jeg skal, jeg gjør en fjerdedel av skolearbeidet som skal gjøres hjemme, jeg gjør alt jeg skal på jobben, men ikke mer, og på trening er det ingen som forventer at jeg skal gjøre noe som helst, så jeg gjør akkurat så mye at jeg er våt i hårfestet når jeg forlater treningssenteret og støl i kroppen når jeg våkner en halvtime for sent neste dag.

Jeg er ikke lenger våken hele natta, nå legger jeg meg bare en time seinere enn jeg burde, og når nattlampa er slukket, hodet ligger på puta og jeg hører på alt annet enn bon iver – bon iver, så tenker jeg at svart er bedre enn fargeløst.

Advertisements