11.12.12

går ut døra
lukker den varsomt
og
innbiller meg at lengselen er tilfredsstilt

på veien hjem tenner jeg en sigarett
for lungene må fylles
med noe
når luft alene ikke er tilstrekkelig
smiler
gråter
og innser
at lengselen har blitt tre ganger sterkere
enn den var da jeg først gikk inn

Reklamer

Rosa leppestift fra lumene.

Jeg har helt glemt denne leppestiften. Skrur av korken og legger den mot vintertørre lepper for første gang på over ni måneder. Jeg hadde rukket å bringe et barn til live på denne tiden. Drar den sakte fra høyre munnvik til venstre, og tilbake fra venstre til høyre, som jeg alltid gjør med alle leppestifter. Denne leppestiften er annerledes enn alle andre, for den er både matt og fuktig, den er rød og rosa, og den er forelskelsen i ham. For hver nye millimeter av leppene den berører, okkuperes en ny millimeter av kroppen med det som var, den gangen for ni måneder siden. Forventningene, gleden, alt det som aldri ble noe. Glitteret fra en åtte måneder gammel forelskelse sitter i den matte, fuktige rosafargen og det gir ingen mening. Hvordan er det mulig for en leppestift å påføre en kropp alle symptomene på en forelskelse som døde ut for så lenge siden?