Gangvei

Går langs gangveien jeg har gått langs hver eneste dag de 14 siste månedene, og følelsen av tilhørighet er like ikke-eksisterende som den var første gangen jeg gikk her. På øret synger John Olav Nilsen & Gjengen om netter som varer i flere dager, og fra munnen min stiger frostrøyken ut og opp, akkurat som den gjorde da jeg gikk langs samme gangvei i november i fjor og februar i år.

Men den svarte klumpen som vokste i magen, og det tunge trykket som var fanget i hodet (eller som fanget hodet – jeg vet ikke) i november, er borte. Ikke crystal Castles eller iskalde tårer som fryser til is mens de renner over kinn over skjerf over jakke. Ingen følelse av at alt har bristet.

Februar, bankende hjerte og tanker om at «kanskje han er der inne, ti meter fra meg, ti meter fra meg», i det jeg passerte huset hans. Nå, den samme ferden, langs den samme gangveien, men tankene og hjertets ukontrollerte banking er borte. Det er ikke A Snowflake Fell And It Felt Like A Kiss av Glasvegas, eller drømmer, håp og lengsel etter noe jeg vet jeg ikke kan få. Ingen følelse av at alt vil komme til å briste.

Jeg bare setter bein foran bein og går rett fram og ingenting og alt kan stanse meg.

Passerer voksne mennesker, de er 50 kanskje 60 år gamle, de er seks kanskje åtte stykk. Og jeg løfter blikket fra den isdekte bakken og smiler bredt fordi det er oktober og minusgrader, og fordi jeg tror at man blir litt varmere av å dele smil med andre mennesker. Det er ikke et smil med tannkjøtt og tenner jeg gir dem, men det i er i det minste to munnviker og to lepper som former en U, det er øyekroker med smilerynker, og tanker som sier at jeg er i stand til å gjøre noe som er riktig og bra.

Alt jeg får tilbake er blikk like tomme og kalde som mine var i november i fjor. Jeg lurer på om menneskene har det vondt, om det er Molde sin forbannelse som har fanget dem (også), eller om de bare er kalde fordi natten er kald.

Blikket limes til bakken igjen og kroppen fortsetter på den taktfaste ferden hjem. Bein foran bein, uten unntak. Hjertet banker også taktfast. Bank bank bank, som det har gjort i over 17 år og seks måneder. Det banka kanskje litt saktere i november, og kanskje litt raskere i februar, men det banker fortsatt, uten at jeg har bedt om det, og kanskje finnes det en annen grunn enn at mamma og pappa hadde sex, for at det fortsatt gjør det.

Advertisements

e det sjalusien som driv dæ?

hører på kråkesølv og lar selvmedlidenheten bore seg gjennom kroppen

så stressa
så sliten
kroppen i konstant høyspenn
får ikke lov å sove

og kråkesølv spør om det er sjalusien som driver meg
ja. ja, det er det.

jeg sier at det ikke er av betydning for meg
men sannheten er:
jeg kompenserer for misunnelsen
på min egne arena