30.09.12

snipp
snapp
snute

så var det marerittet ute

Reklamer

kontroll

… men det finnes kvelder hvor jeg stjeler min egen valgfrihet fra meg selv, og setter på «ingen følelser, men vondt i hjertet»-spillelista, mens jeg ligger helt, helt rolig i senga. og selv om jeg ikke beveger en eneste muskel, så er det ingen ting som står stille, for inne i meg er det slosskamp og jeg vet ikke en gang hvilke parter det er som går løs på hverandre. men jeg kjenner det så godt, kaoset og usikkerheten som regjerer inne i kroppen som tilhører selvsikre meg. kjenner at det her, det er ikke noe jeg kan kontrollere, og kjenner at det her, det er noe som ikke hører hjemme i kroppen min.

det faktum at jeg mangler kontroll, er det eneste jeg har kontroll over.

tankekaos

er nestleder i elevrådet, bruker fritimen på møte
stiller til valg som SK-leder
velges til SK-leder
er i samtale med rektor, fikser lokale til fylkesstyremøte
drar på AUF-møte
skriver ferdig innkalling til 1. elevforsamling

det er dette jeg har drømt om
jeg lykkes og jeg liker det

men så kommer kvelden og soverommet mitt er stort og tomt og kaldt og mørkt. senga er redd opp for to (som alltid) og den ene dyna ligger urørt (som alltid). plutselig gråter jeg og jeg vet ikke hvorfor. det eneste jeg vet er at
jeg er for tjukk
han vil aldri bli min
ingen bryr seg om hvilke verv jeg har eller ikke har
mamma vil ikke ha meg i huset
jeg kan ikke gjøre noen forskjell
alle er flinkere penere tynnere morsommere enn meg
jeg skal dø og alle skal dø
det spiller ingen rolle

jeg er kald og jævlig og jeg vet det
men
av og til klarer jeg ikke å forstå hvorfor det er trist at folk dør
for hva er det meningen å gjøre mens man lever
puste spise gråte sove
sitte i en sofa ved siden av folk og tro at ting er bra? tro at man er lykkelig fordi det finnes noen man kan kalle venner?
venner er ikke lykke
lykke finnes ikke
det er bare hjernen som inbiller oss at vi føler noe
det er forresten også bare hjernen som inbiller oss at det er meningen å oppnå noe i livet
når vi dør er vi døde og da spiller jo ingenting noen rolle

dere skjønner ikke hva jeg prater om uansett
jeg skjønner det ikke selv en gang
og det er ingen sammenheng her

herregud.

da jeg var liten, leste jeg alltid juleevangéliet i kirka på siste skoledag. når jeg er nervøs får jeg luftstemme. det har jeg tenkt på i hele dag.

jeg ligger i et mørkt rom. venstre kinn er vått.
og nå tenker jeg at folk som tror på gud er dumme.
jeg er dum

jeg kommer aldri til å lykkes
men det er ingen vits i å lykkes, for hva er vitsen med å lykkes

denne byen er et svart hull

jeg sovna nettopp
så vokna jeg

folk er for dumme
(jeg også)
det er et av problemene mine

nå har jeg skrevet mange ord og jeg vet ikke hva det er jeg prøver å komme frem til og jeg bare sovner og vokner

av og til tenker jeg at alt hadde vært bedre om jeg ikke hadde fått tilfredsstilt behovene i det nederste trinnet av maslows behovspyramide
det er en slem tanke
men dere skal faen ikke komme her og tro at man har det bra bare fordi man er på toppen av pyramiden
for «transcendens, mening, livets formål» og «selvrealisering»
er smertefullt på alle måter

dette skrev jeg i natt. i dag vokna jeg med sminka på, uposta blogginnlegg og macen med greg laswells’ deprimerende toner ved siden av meg i senga. natt er vondt, for natt er tankekaos, og tankekaos er hjertesmerte, og hjertesmerte er vondt.

nå er det dag