om tidsmaskinen M83

M83 på anlegget

i et lite øyeblikk er følelsen tilbake. følelsen av håpløsthet og ensomhet, som starter som hard banking i brystet, før den tar seg ut til lungene. jeg kryper sammen og prøver å puste. dype åndedrag, men ingen luft. håpløsheten og ensomheten spiser meg opp. jeg kan fysisk føle hvordan bit for bit av kroppen min overtas.

og i neste øyeblikk, mens jeg ligger i fosterstilling og prøver å puste med magen, forstår jeg det. forstår at det er illusjonene, igjen. det er illusjonene som spiser meg opp. det er illusjonene som overtar kroppen min bit for bit. sunniva, det skjer ingenting fysisk.

og jeg skjønner det jo, jeg forstår det. jeg vet at det er M83 som vekker minnene til live, som drar meg seks måneder tilbake i tid. alltid så mye verre enn forestilt på forhånd. realiteten, tilstedeværelsen i det som en gang var, er alltid like overraskende. alltid like overraskende brutal og smertefull.

jeg skjønner hvordan det funker, jeg forstår det. likevel velger jeg å bli med på tidsreisen. stiger ombord i tidsmaskinen og sier yo, ta meg en tur til helvete da vel. og tidsmaskinen adlyder (det er jo jeg som styrer den). M83 på. og i helvete er svartmalingen alltid mørkere enn forventet, og duskregnet jeg var forberedt på at skulle falle fra himmelen, faller ikke fra himmelen. fra himmelen renner det elver som drukner meg.

vel tilbake fra helvete, vel tilbake i nåtiden, med luft i lungene og et hjerte som får det til å banke på riktig vis i brystet, med minnene ekstra klare i hodet, tenker jeg at hei: det var vondt, men verdt det likevel. og jeg spør jeg meg selv: hvorfor så jeg det ikke, hvorfor kjente jeg det ikke, hvorfor hørte jeg det ikke, den gangen, til tross for den svartsvarte malingen og vannet som drukna meg? hvorfor så jeg ikke fuglene i trærne, hvorfor kjente jeg ikke klemmene mamma gav meg? hvorfor lot jeg være å lytte til barnelatteren?

jeg vet ikke.

men M83 på anlegget, turene i tidsmaskina, de er verdt det. selv om de forårsaker feil i hjertet og lungene og en intens smerte, så er det M83 på anlegget og turene i tidsmaskina, som får meg til å åpne øynene og se hva jeg egentlig er, og alltid har vært, i besittelse av. det som en gang var usynlig: venner, familie. folk som er avhengige av meg. ikke av meg i rollen som psykolog eller støttekontakt, men av meg i rollen som sunniva. som smilende, bekymringsfri og glad jente. jeg har blitt i stand til å se min egenverdi, og jeg har opparbeidet meg en enorm styrke.

jeg er endelig sterk nok til å kunne se tilbake, til å reise med tidsmaskinen, uten å frykte at knappene skal slutte å fungere, uten å frykte at jeg aldri skal komme tilbake til nåtiden.

Reklamer

6 kommentarer om “om tidsmaskinen M83

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s