lol

Og jeg bare gidder ikke folk som bryr seg så jævla mye. la oss chille litt og tenke at det ordner seg. dessuten så spiller det jo ingen som helst rolle uansett. man blir ikke lykkelig av å være overlege med masse penger men hva vet vel jeg om hva dere vil med gode karakterer.. åh tullerull dette gir ikke mening jeg mener bare skole er ikke så jævla viktig. det viktig å være snill og grei<3 mener det.

Fine kollegaer

Når jeg jobber sent sammen med den ene av kokkene (han som tok med seg dama til Paris og fridde i toppen av eiffeltårnet på valentinsdagen (de gifta seg 11.11.11)) på jobben min, spør han alltid om jeg har bra batteri på mobilen. Også svarer jeg ja, også spør han om vi ikke kan høre på musikk. Så jeg setter på musikk jeg liker og han sier at jeg har bra musikksmak. Så nynner og synger vi sammen helt til arbeidsdagen er over.

Sjefen min ser at jeg har det vondt, og sier » E u læi noa…?». Så spør han meg om hvilken brus jeg liker best og forteller meg hvilken pizza han liker best. Han går i butikken og kjøper cola til seg selv og pepsi max til meg, mens jeg lager en pizza med kylling på den ene halvdelen, og kjøttdeig på den andre. Også står vi på gulvet og spiser og drikker, snakker litt og er litt stille. «Mæn det bli bere ska du sjå. Det kanj i låve de æt d bli!». Også smiler jeg og sier at «jada, det bli det nok» mens jeg tenker at dette er en ganske fin måte å legge på seg på.

vær snill da hva kan vi tape liksom

alle er så slemme tenk om vi bare kunne vært glade og gode venner alle sammen. da hadde alt blitt (i alle fall litt) bedre

og siden mennesker er dumme og slemme kan man like gjerne unngå dem. gikk på kafè (denne gikk på replay mens jeg spiste kanelbolle. perfecto) alene og satt i sola alene i går. det var fint

Hvor enn du er; dette er til deg, kjære Sunniva

Jeg savner deg så mye at det gjør vondt langt inn i kroppen hver gang jeg tenker på deg.

Jeg savner vesenet du var. Engasjementet og iveren som var til stede uansett hvilken oppgave du skulle utføre. Det store hjertet ditt. Du satte andre foran deg selv, og stilte opp for alle, alltid, uansett. Du var så flink du. Flink til å være menneske.

Jeg savner utstrålingen din, den du trodde ikke eksisterte. Den gjorde det; det lyste av deg, Sunniva. Latteren satt løst og gløden i øynene dine var alltid på plass. Du var så levende.

Jeg savner klassekameratene dine, tryggheten og gleden de fikk deg til å føle. De likte deg så godt, Sunniva. Du hjalp dem med det de trengte hjelp til, og de lo av deg når du trengte å bli ledd av. De aksepterte deg for den du var, også når du kom på skolen udusja, iført crocs og joggebukse. De fikk deg til å føle deg vellykka


(stygg og lykkelig på skolen)

Jeg savner venninna du var. Du var den kloke og støttende jenta som folk vendte seg til for å få råd og hjelp, selv når det gjaldt problemstillinger på områder hvor du verken hadde erfaring eller kompetanse. Folk stolte på deg. Du var ærlig og ekte. En gang sa ei jente «Sunniva, da jeg var skikkelig lei meg, var å snakke med deg det eneste jeg ville.».

Og akkurat nå blir savnet så intenst at ord ikke lenger strekker til. Jeg greier ikke orker ikke skrive mer. Kanksje jeg gjør det en annen gang

Det gjør så vondt å vite at du er borte Sunniva. Jeg savner deg. Klem