Tenåring.

Reklamer

240

Den siste uka har vært magisk. Det har vært venner, båter, strender, holmer, hav, tuber, mat, drikke, godteri, bål, musikk… -Og sol. Masse sol.

Idag høljer regnet ned fra himmelen. Det trommer mot taket og legger seg som store dråper på soveromsvinduet. Samtidig tar vinden tak i husveggene, røsker litt i bostedet vårt og lar oss kjenne hvordan det er å ikke ha fullt fotfeste. Jeg vokna tidlig i morges av et vindkast som traff veggen litt for hardt. Nå bare sitter jeg her. Deppa. Og tenkende.

Jeg tenker på vinteren. Sender den oss blytunge, mørke skyer fullle av regn nå, som forberedelse på jævelskapen som venter oss? Forteller den oss at siste lekedag med finvær og lykke er over for denne gang?

Jeg liker ikke kulde eller andre ting som er kaldt. Da blir jeg bare trist og negativ og ser grått på alt. Vinteren er bare kulde. Og kulden, den ligger der, bak gatehjørnet Høst og venter på å sprette frem like uforventa, brått og overraskende som alltid. Den gleder seg, og jeg gruer meg.

Fra september til april er sjansene for varme og sol minimale. For å komme fra september til april, må man overleve i sju måneder. Det er overslagsrekna 240 dager. 240 dager med kulde. Og mørke.


Tatt i desember 2009.

To bilder

Forkjøla og gidder ikke noe som helst. Skulle laste opp Berlinbilder til dere, men opplasteren funker ikke som den skal, og jeg orker ikke laste opp ett og ett bilde. Dere kan få to da: et av alexanderturm, og et av utsikten derfra. Snakkes snart, nå skal jeg ta med meg kameraet og prøve å gå en veldig rolig tur langs kyststien.

Sachsenhausen

 

Når dere ser

I går var jeg i en leir og så på det som var igjen av den. Leiren var laget av en grunn så simpel og ufattelig som å ta flest mulig menneskeliv, på verst mulig vis. Det er sekstifem år siden leiren sist var i bruk, og store deler av den er borte. -Likevel kostet det meg som enkeltindivid svært mye, bare å være der og å vite. Men jeg er glad for at jeg dro, og jeg angrer ikke et sekund på det. For det er viktig å vite og å huske og å minnes. Det er en del av vår, menneskenes, historie, og den skal vi ta vare på, på tross av dens vondskap. Og med det vil jeg låne min stemors ord til å avslutte med, for de synes jeg var fine:
«Det er vår forpliktelse ikke å glemme.»