Bare et barn

Det finnes en klump i brystet mitt. En stor, svart klump av vond masse som jeg ikke veit hva er. Jeg veit ikke om det er mulig å stikke hull på den, om den kan løses opp, knuses, på noen måte dekonstrueres, destrueres, drepes. Jeg forsøker spille ut scenarioet, ser for meg hvordan klumpen faller fra hverandre, ser svart masse som flyter, steiner som triller, blod som renner, det brenner, et barn gråter, hulker, og det er ikke til å ta feil av, det forlatte barnet, jeg kjenner henne, i senga under skråtaket på et helt alminnelig barnerom, mellom skrikene gispende etter luft, barnet er blitt sviktet i dag, og det brenner, rundt henne og i henne, jenta som bare er et barn ser rødt, og hvorfor så brått denne overveldende følelsen av sinne, egentlig, hun knuser møbler og brøler, hulker igjen, hyler som en ulv denne natten. Hun er ti år og ingen er hjemme, hun er alene om dette, og slik skal det alltid bli. Senere er gråten hennes lav og manende, et gjentakende mantra uten ord, pass på meg, det tar henne inn i søvnen, der finnes ingen ro. Det er i denne natten, på et rasert barnerom, at en liten klump, den er sort, skal ta form i brystet hennes.

Selv om latteren hennes mykere enn bomull
og hun tar rommet akkurat så mye som hun burde
(men aldri mer og aldri mindre)
selv om hun dufter deiligere enn nysnittede peoner
og aldri lar klesvasken ligge for lenge i maskina

så må du huske at leppene hennes
aldri vil bli rødere enn mine

 

Hvem har nach?

Jeg samler på fortellinger om netter som aldri tok oss
som aldri tok slutt
om forelskelser som kom med ølen
som gikk over da solen stod opp
om rom frie for regler
fylte av røyk
om desperate lettøl
eller de siste dråpene rødvin
best er fortellingene
om uåpnede vodkaflasker
kjenner du noen som kan fikse
jeg liker ikke den med smak av sitron
selvfølgelig kan vi kline

Sunniva

Jeg flytter til Tøyen, kanskje er det Grønland, jeg veit ennå ikke sikkert hvor jeg bor, jeg lærer at 60-bussen i følge ruter alltid er ett minutt unna, men at man likevel må vente i minst fem, jeg innser at kebabsjappa i Molde driver svindel når de selger ferdigrulla kebab for over 100 kroner, jeg hører folk snakke om å leve i fremtiden, om å være så opphengt i alt man har planer om å bli at man glemmer å leve i nuet, jeg skjønner at jeg endte opp med å lide av det motsatte, så jeg henger meg opp i fortiden og skriver korte tekster om gutter og menn som fikk meg, men aldri fortjente meg, jeg tenker tilbake på alt og savner ingenting, og jeg veit at jeg aldri kommer til å bli den dama jeg hadde planer om å bli den gangen jeg var 13 år og la planer.

Love

Lana synger om å gjøre seg vakker for å gå ingensteds hen og alle veit hva hun snakker om, vi veit alt om å gå byen på kryss og tvers uten destinasjon, rastløsheten i brystet, hvordan alt i oss, alt rundt oss plutselig virker å være så skjørt, fuglene på himmelen, sola som brenner og brenner og brenner, vi veit alt om meninga det plutselig gir å skulle stå opp for å gå inn i dagen, for dagen finnes og du finnes, dette andre mennesket finnes, og vi veit at noen ganger er dét alt vi trenger å vite